Enmannsorkesteret Bernhoft på Rockefeller

Allsang, henda i været og trampeklapp for multitalentet Jarle Bernhoft.

Anmeldelse av Bernhoft – Solidarity Breaks, musikknyheter.no:

“Det har gått tre år siden Jarle Bernhoft, for mange best kjent fra rockegruppa Span, debuterte solo med soulplata Ceramic City Chronicles. Bernhoft har åpenbart modnet siden den gang: På hans nye skive, Solidarity Breaks, er repertoaret utvidet, og resultatet er en sjangerblanding av dimensjoner. Jarle Bernhoft viser at han ikke er et gjenferd fra Span: Det er på tide å glemme fortiden, og se Bernhoft i øynene som den dyktige soloartisten han er.”

Som sitatet viser, imponerte Jarle Bernhoft musikkpressen med januarslippet Solidarity Breaks. En god skive er imidlertid ikke nok. Du må også prestere på scenen. Dette var kvelden for den endelige dommen: Bernhoft live på et utsolgt Rockefeller.

Bernhoft går ut i hundre, og klemmer til med hiten “So Many Faces” fra førsteskiva. Publikum blir umiddelbart varme i trøya, og gauler versene med henda i været. For en start. Publikums begeistring fortsetter med “C’mon Talk”, hvor multiinstrumentalisten virkelig får vist fram sine musikalske ferdigheter. Han looper (tar opp og spiller sekvenser igjen, slik at du kan legge flere lag) både rytmer og vokal, og lukket man øynene ville en trodd det sto et helt orkester, og ikke en soloartist med kassegitar, på scenen. Og Jarle fortsetter å “briefe”: ved flere anledninger slipper han mikrofonen, trykker inn loop-pedalen og lar vokal og rytmer gå. Billig triks? Ja. Men er du en så dyktig musiker som Bernhoft, kan du ta deg friheter. Digger publikum det? Ja.

Flere paralleller kan dras til Jarle Bernhofts musikk. John Mayer er én artist, John Legend en annen. På balladelåta “Stay With Me” (jmf. John Legends “Stay With You”) måtte jeg blunke både en, to og tre ganger for å forsikre meg om at det ikke var sistnevnte som hadde entret scenen. På de følgende låtene “Sunday” og “Fly Away” er Bernhoft tilbake på sitt beste. Han fortsetter å utvide sitt enorme repertoar, både i stemme og instrumenter, ved blant annet å knipse beats og blåse på strengene.
Den enslige mannen med gitar har et syngende Rockefeller i sin hule hånd: Bernhoft er dirigenten, publikum koret.

Så gjør Bernhoft noe uventet: Han holder en slags appell. Tema er tvangsutsendte Maria og sultestreikende etiopere. Han avslutter: – Nei, jeg prøver bare å bli voksen her. Jeg håper dere vil vokse opp med meg. Publikums jubel tyder på det.

Deretter går han tilbake på det han er best på: Musikken. På “Streetlights” henter han fram en minigitar og leker seg med stemmeregisteret. I bakgrunnen lyser det enkle, men stilfulle sceneshowet opp: Bernhofts skygge på stort lerret. 20 stilpoeng. Også på “On Time”, med flamencorytmer og Bernhofts R&B-stemme på sitt beste, og andreskivas store hit “Choices”, hvor han utfører beatboxing til enorm jubel, sitter alt som det skal. Låtene er perfekt utført, uten feilskjær, men likevel begynner noe av magien å falle bort. Plutselig oppdager man at Bernhoft, tross alle sine talenter og knep, kun er en gjennomsnittlig høy mann alene på en stor scene. Om det var appellen eller ei; han har mistet noe av taket han hadde på publikum. Flere rundt meg begynner å hviske om savnet etter Bernhofts liveband, som glimter med sitt fravær.

Bernhoft tar på seg skylappene og fortsetter upåvirket sin oppvisning i musikalitet:”Space In My Heart”, en ballade med sterke John Mayer-referanser og sterke “Shout”, med beatboxing, fistel og looping, er upåklagelige. Jarle Bernhoft takker for seg og forlater scenen til lyden av loopende beats og entusiastisk klapping. Før han returnerer, til like stor jubel, med ekstrasporene “Every Since I Was A Little Kid”, “Prayer” og “A Bad Place”. På nest siste låt er publikum med for full hals, som et gospelkor, og får følgende skussmål fra kveldens hovedperson: - Det der er det fineste jeg har hørt! Og Bernhoft er ikke på vidda med det utsagnet. Også på sistelåta er publikum svært delaktig. Jarle er tilbake i posisjonen som dirigent, og dirigerer publikum til både å klappe og synge. En demonstrasjon i publikumstekke. Så klarte han likevel å holde på publikum til siste slutt.

Jarle Bernhoft svarer med konserten på Rockefeller et klart “ja” på spørsmålet om han er en artist å regne med. Ja, underholdningsverdien hadde vært større med band, men pytt. Bernhoft er et multitalent og musiker til beinet, og leverer bunnsolid. Anbefales!