Crystal Castles i elektropunkstase
Mange svingte på nakken da supportbandet Male Bonding entret Rockefeller denne sure novembersøndagen. Og for all del, de gjorde en godkjent jobb. Men denne kvelden var viet til punkelektrosensasjonen Crystal Castles.
Foto: Stian Kaspersen
Det varte og det rakk, og da konferansieren dukket opp på scenen, forsto jeg at noe var galt:
- Vokalist Alice Glass har brukket ankelen, og legen har anbefalt henne å avbryte turneen.
HVA? Hadde Crystal Castles kommet hele veien til lille Norge, bare for å kansellere?! Det ble stille, jeg kjente det knyte seg i magen. Så kom kontrabeskjeden:
- Det driter hun i. Ta imot Crystal Castles!
Øredøvende jubel.
Noen sekunder senere entret trioen scena. Først steinansiktet Ethan Kath med sin sedvanlige hoodie og mørke skjegg, deretter trommis Christopher Chartrand. Og så, selveste Alice Glass. Med en entré andre bare kan misunne henne. Krabbende, med gips på venstre ankel, kravlet hun seg fram til mikrofonen og fikk stablet seg på beina med whiskyflaska i den ene hånda og mikrofonen i den andre. For ei dame.
Deretter brakte det løs. Kanadierne gikk hardt ut med røffe låter som “Alice Practice” og “Baptism”. Syrete beats, skrikende vokal og fengende melodier, akkompagnert av en god porsjon strobelys. Intenst.
Foto: Stian Kaspersen
Så fulgte et mellomparti med roligere låter som “Crimewave”, kombinert med en myk og melankolsk, blå lyssetting. Nydelig.
At Alice Glass og Ethan Kath møttes mens de avtjente samfunnsstraff ved å hjelpe blinde er kanskje et rykte, men til gjengjeld et rykte jeg sluker rått. Etter ytterligere slurker av whiskyen, gira Glass og Mr. Cool opp igjen, og avsluttet knallsterkt med en rekke hardtslående låter. At Alice just hadde brukket ankelen var umulig å se, der hun vekslet mellom å ligge, stå og hoppe ekstatisk rundt på ett bein, og fikk publikum med seg inn i en mørk ekstase. Perfekt.
Trioen avsluttet sine imponerende tre akter og Alice Glass slepte seg av scena til brølene fra et ekstatisk og utmattet publikum, men kom snart krypende tilbake. De hadde rett. Det ville vært for dumt å gi seg der. Etter nok en dose intravenøs energi var moroa over, og kanadierne takket for seg. Publikum ble stående igjen og måpe, uten å begripe hva som traff dem som en knyttneve i magen.
Christopher, Ethan og Alice: Jeg elsker dere.
Crystal Castles’ offisielle nettside