Jeg har aldri tatt en pils med Rivers Cuomo
“Rivers Cuomo” stod det på det sylinderformede skinnpenalet mitt. “Rivers Cuomo” stod det på kladdeboka. Ikke bare én gang, det stod skrevet gang på gang, hulter til bulter. Det var risset inn i pulten min. Før det stod det kanskje Ritchie Blackmore, senere kanskje Damon Albarn eller Jack White, men nå var det altså Weezer som var bandet.De var religionen min. De var altomfattende og de var best. Død og pine til de som måtte mene noe annet. Å forholde seg til fem medlemmer var derimot ikke så lett for en elleveåring. Det var greiere å tilbe frontmannen. Ja, for det er jo han som er bandet. Jeg visste ikke stort om Rivers Cuomo, men det trengte jeg ikke heller. Han hadde kule nerdebriller, en fet Stratocaster og sang om damer, solfylte strender og hasjpipa si. Det var det jeg visste og det jeg trengte å vite. Han var der oppe, jeg her nede.
Fattern fikk Jehovas vitner på døra en gang, som alltid kom de med brosjyrer i fleng. De ville overbevise han om at deres tro er den rette. “Nei”, sa fattern – “Jeg har min egen religion nå jeg.” De ser på ham med spørrende øyne, lurer kanskje på hva slags galning de nå har prestert å ringe på hos. “Ja, akkurat nå er det Jim Stärk. I morra er det sikkert Madrugada”.
jeg hører ikke så mye på Weezer lenger. Det har vært bred enighet (iallefall mellom øra mine) om at alt de har lagd siden den grønne, selvtitulerte plata fra 2001 har vært dritt. Nei, nå hører jeg heller på smalere greier. Indie kaller dem det. Om det er fordi jeg har blitt hippere siden jeg var 11 eller om de store banda har blitt kjipere er noe vi kan diskutere i ukesvis. Sånn er det nå iallefall.
Magnus Nielsen f.eks, eller Moriarty om du vil. Han er tusen ganger den musikeren Rivers Cuomo noen gang var, men navnet hans står ikke på penalet mitt, ei heller risset inn i noen pult. Magnus er lang og tynn med pistrete hår, jobber som gartner, men innimellom trakterer han, under aliaset Magnus Moriarty, tolvstrengs gitar, fiolin, trommer og hva det måtte være – som en undergrunnens musikalsk gud. Likevel står ikke navnet hans på penalet mitt. Ikke at jeg lenger går rundt med noe penal i sekken, og jeg har vel sluttet å risse inn ting i møbler – men det er ikke det som er poenget. Magnus er en vanlig fyr, jobber som gartner. Støter jeg på ham på gata går jeg ikke fnisende bort og spør om autografen. Magnus er en vanlig fyr. Han er så høyt over Rivers Cuomo, men likevel her nede sammen med meg.
For et år eller to siden sto jeg plutselig ved siden av Magnus i en bar. Med hver vår pils i hånd stod vi og prata. Blant annet litt om hvordan navnet på musikknettsida mi var henta fra en gammel låt han skrev en gang. “Jeg er ikke så god på internett og sånt”, sier Magnus og ler. Praten går, men vi står ikke der og diskuterer musikken hans. Magnus er en vanlig fyr.