Team Me, ass. Fytti for no folk.
Jeg tror knapt jeg har kommet over et menneske – uansett musikksmak – som misliker Team Me. Musikken klarer på en finurlig måte å være smal og bred på en gang. Det spenner hele veien fra koselig, fengende pling-plong og ropekor mer smittsomt enn influensa til lange dronende partier – helt fra det intime og skjøre til det storslagent digre.
To The Treetops er som en tur i skogen, hvor du først rusler plystrende bortover en sti, forsiktig plukker opp en pinne på bakken og begynner å tromme på trestammer. Du klatrer deg pustende og pesende opp en bratt bakke for så å finne deg selv på toppen av en diger haug hvor du etterhvert snurrer rundt i ring av beundring for landskapet rundt deg på alle kanter. Du begynner å rope av full hals med armene i været og før du vet ordet av det står du på en gren halvveis oppe i et digert grantre, fortsatt gaulende. Når halsen er passe sår firer du deg ned treet og traller deg bortover mellom trærne til du kommer til et digert tre som vinden har felt. Du setter fra deg sekken og graver fram sitteunderlaget og nistepakka, så sitter du der og gomler i deg brødskiva mens du forsiktig nynner for deg selv og fingrene trommer på låret.
Ubegripelig fort har Team Me gått fra å være den musikalske roteskuffen til Marius D. Hagen til å bli en knallsolid sekstett som spilles på radio verden over og varmer opp for store navn som The Wombats og Patrick Wolf. Det virker helt søkt at en gjeng hedmarkinger skal få til noe sånt.
Som medlemmene i Team Me er jeg selv også en utflytta hedmarking, men for å være ærlig har jeg aldri vært spesielt glad i fylket mitt – verken musikken eller den øvrige kulturen har vært noe jeg har likt eller identifisert meg med. Hedmarkinger er liksom treige og kjedelige folk som heller vil fly inn kjipe gamle rockestjerner til å spille for seg enn å skulle støtte opp om de talentene som spirer på egen jord. Det var en grunn til at jeg – og de fleste jeg kjenner med planer om å bli noe – flytta fra fylket.
Likevel har jeg på avstand blitt mer og mer glad i Hedmark og Team Me er nok den største grunnen til det. Jeg trodde nemlig aldri jeg skulle få høre så nydelig popmusikk fra Hedmark av alle steder. Det er langt mellom de som får til noe så stort musikalsk, og da snakker vi på nasjonal basis – eller internasjonal for den saks skyld.
Jeg kommer nok ikke til å flytte tilbake, men Team Me (sammen med den nydelige Volumfestivalen) har tegnet et annet Hedmark i bevisstheten min. De uendelige hedmarkske skoger virker plutselig så ufattelig nydelige lydsatt av de vakre tonene fra To The Treetops. Plata er et regionalromantisk mesterverk, og lett det beste fra Hedmark siden Prøysen. Heck, kanskje det beste fra hvorsomhelst siden nårsomhelst.
Takk.