Dette blir sannsynligvis neppe den første positive anmeldelsen av The Whole Love du leser. De kritikerroste alternativ-rockerne i Wilco har med dette albumet for alvor gått tilbake til sin tidligere status som en av verdens beste band, og de høster om dagen så mye positiv omtale at det nesten kan sammenliknes med hyllestene de opplevde ved utgivelsen av Yankee Hotel Foxtrot i 2002. Noen går til og med så langt som å si at de har klart å lage et album som er like bra.
Dette er store ord, for man trygt kan si at Yankee Hotel Foxtrot er en av tidenes viktigste og beste album innen alternativ-rocken: Ikke bare er de mesterlig skrevne, intense og ofte sære låtene musikalsk interessante, men som album skrev det også historie ved å bli en av de første eksemplene på hvordan Internettrevolusjonen hjalp musikkentusiaster å bryte ned plateindustriens iblant kreativitetsdempende regime. Da Wilco etter langt og utfordrende arbeid med albumet endelig presenterte det for sitt plateselskap Reprise, som ligger under AOL Time Warner, var de lite imponerte. Reprise rynket på nesen over Yankee Hotel Foxtrots eksperimentelle krumspring, mente albumet var for sært og for vanskelig å markedsføre, og beskrev det som en “career-ender”. Wilco satt igjen med et album ingen ville utgi, men det begynte å lekke ut på fildelingstjenester på Internett. Istedenfor å fordømme dette, viste Wilco heller sin velsignelse til “lekkasjen” ved å gjøre albumet tilgjengelig i sin helhet for streaming på nettsida si. Sidens besøkstall eksploderte, og det strømmet inn entusastisk respons fra fans såvel som fra presse, til plateselskapet Nonesuch sa seg villige til å utgi det – et selskap som ironisk nok også er en del av AOL Time Warner. Albumet ble en salgssuksess og er fortsatt Wilcos bestselgende – rockestjernenes seier over arrogante og konvensjonelle herrer i dress var komplett.
Yankee Hotel Foxtrot ble etterfulgt av det enda mer eksperimentelle A Ghost is Born (2004), men deretter tok Wilco en helt annen retning. De to siste albumene Sky Blue Sky (2007) og Wilco (The Album) (2009) er begge riktig så hyggelige lytteopplevelser, men de utfordret ikke lytteren mye. Selv om de definitivt er gode album plagdes mange fans av tanken på at Wilco egentlig er i stand til så mye mer. Sky Blue Sky ble skrevet etter frontfigur Jeff Tweedy hadde gått gjennom rehab for pilleavhengighet, og som post-rehab-album er det riktig fint: lett, behagelig og reflektert – men man savner innslag av galskap og villhet. Dette savnet ble enda større på Wilco (The Album): Selv om det inneholdt noen unektelig gode enkeltlåter, fremsto det hele som litt i overkant ufarlig og snilt: Wilco var nå plutselig så joviale at de hørtes ut som et band som kunne spilt i hagefesten til den samme plateselskap-eliten som rynket på nesen over Yankee. The Whole Love er det første albumet som blir utgitt på Wilcos eget plateselskap “dBpm”, og dermed er det rimelig å anta at bandet mer enn noen gang før sto helt fritt til å å velge hvilken retning musikken skulle ta. Og til manges glede har Wilco virkelig snudd kursen igjen – men etter min mening ikke fullstendig tilbake i retning eksperimentering og galskap.
The Whole Love er heller en form for kompromiss mellom eksperimentelle og tungt fordøyelige Wilco, som vi finner bl. a. på de to fantastiske åpnings- og avslutningssporene, og mer radiovennlige og ‘voksenpop’-orienterte Wilco, som vi finner på så mange av låtene imellom. Tweedy har uttalt om innspillingen av Sky Blue Sky at alt han ønsket var “Å bare spille musikk, som folk kan høre på. Ikke mer”, og han tok avstand fra de kompliserte elektroniske arrangementene og den intense utleveringen som markerte Yankee Hotel Foxtrot og A Ghost is Born til fordel for en mer jordnær og organisk affære. Men nå er det tydelig at han ønsker å gjøre mer: Tweedy og hans venner er virkelig klare til å vrenge sjela igjen, og beviset får vi allerede på åpninssporet “Art of Almost”.
Da Wilco et par uker i forkant av utgivelsesdatoen la ut hele The Whole Love til streaming på nettsidene sine i en begrenset periode på 24 timer, ble besøkende møtt av en svær vinyl som fylte hele skjermen. Da vinylen begynte å spinne var det mange som i spenning spurte seg hva i all verden de skulle forvente. Få forventet nok noe så intenst som “Art of Almost”. Låta starter med flere lag med forlokkende støy og en elektronika-aktig basslinje som lett kan vekke minner om mesterverket “Spiders (Kidsmoke)” på A Ghost is Born. Deretter blir vi servert en liten porsjon av dramatisk filmmusikk før en melankolsk Tweedy-stemme bryter inn i det høytsvevende musikalske bildet og tar det hele ned på jorda og inn i Wilco-land. Mengden av soniske krumspring den dynamiske låta utsatter lytteren for de neste seks minuttene er likevel til å få bakoversveis av, fra klipp spilt av baklengs og små eksplosjoner til skrikende og intense gitarsoloer. “Art of Almost” er et eneste stort fesmåltid for øret, og bør nytes med hodetelefoner – om og om igjen.
Gjennom stort sett hele albumet fortsetter den gode produksjonen å begeistre meg. Den er direkte mesterlig på sanger som Black Moon – i utgangspunktet en lavmælt låt på akustisk gitar, men tilførelsen av et lag med strykere samt den rette mengden små bakgrunnslyder her og der sørger for en mer engasjerende og altoppslukende lydopplevelse. Stilmessig spriker The Whole Love i alle slags retninger, noen av dem mer interessante enn andre. Den unike Wilco-følelsen er tilbake i låter som den fengende “Born Alone”, den nostalgifremkallende og positive “Dawned On Me” og den smart valgte førstesingelen “I Might”. Men vi finner også materiale som kunne ha vært tatt rett ut fra Sky Blue Sky, som de country-aktige voksenpop-innslagene “Sunloathe”, “Open Mind” og “Capitol City”, og noen rimelig konvensjonelle rockespor, som den orgel- og håndklappingsdrevne gladlåta “Standing O“.
Disse låtene er solide nok, men langt ifra magiske. Mot slutten av albumet blir vi seilet trygt i havn av to uforglemmelige låter. Først den oppløftende solstrålen “Whole Love”, som er en så perfekt Wilco-poplåt som det kan få blitt: En fantastisk basslinje, en nydelig vokal der Tweedy byr oss på litt falsetto, og et varmende mylder av små lyder som surrer rundt i bakgrunnen. Den etterfølges av mesterlige “One Sunday Morning (Song for Jane Smiley’s Boyfriend)”, som ikke bare har et oppsiktsvekkende langt navn, men også er albumets lengste låt. Alt Tweedy lener seg på gjennom hele spilletiden er en akustisk gitar, et piano og vokal. Men imponerende nok trengs ikke noe mer for å bære låten i hele 12 minutter, og idet den slutter overrasker man seg selv med å ønske at den varte enda lenger. “One Sunday Morning (Song for Jane Smiley’s Boyfriend)” er både repetetiv, lavmælt og melankolsk, men Wilco har perfeksjonert disse elementene til en så høy grad at det ikke er mulig å bli kjedet av låta i et eneste sekund.
Wilcos åttende studioalbum The Whole Love er atter et imponerende og solid album fra et band som låter mer inspirerte enn på lenge, og det hersker liten tvil om at det jevnt over er mer spennende enn deres forrige to utgivelser. Om The Whole Love vil stå igjen som en like legendarisk utgivelse som Yankee Hotel Foxtrot er jeg derimot ikke så sikker på. Men om man skal være helt rettferdig, vil mystikken og dramatikken rundt utgivelsen av Yankee nok fortsette å sørge for at det alltid vil ha en helt spesiell posisjon i deres albumkatalog, og fansens ønsker om et “nytt YHF” vil nok aldri bli oppfylt. Dette er derimot høyst sannsynligvis noe av det aller nærmeste vi kan komme: Et mesterlig Wilco-album fra et tydelig inspirert band i en høyst kreativ periode, med det ene gåsehudfremkallende øyeblikket etter det andre. Og forfriskende doser med ufordring ved siden av de snillere låtene. Sett det på i høstmørket, len deg tilbake og tell ned dagene til Wilco besøker Norge i februar!