Team Me har endelig sluppet den etterlengtede EP-en, og jaggu var ikke det på tide. Nå har vi måttet leve med det sparsomme utvalget av låter som ligger på myspace alt, alt for lenge. Så derfor var det veldig godt når jeg endelig fikk den i hånda.
Det hele starter med “Weathervanes and Chemicals”, en storslått og litt skapsymfonisk (eller den er vel kanskje rett ut symfonisk) låt med en veldig fengende trommegroove som har utrolig med driv og trøkk. Den har en fin tekst om alkohol, kjemikalier og en syngende værhane – låta har til og med fått et eget spill.
På en måte ligner den veldig på forrige innspilling, men nå låter det både litt større og kanskje litt mer detaljrikt. Trommene spiller mer, og på verset blir det jo nesten ”bossa”-rytmer. Det er også mer synther, koret på refrenget låter større, og det låter kanskje en smule mer… hva kan man si, ”bedre” produsert og ryddig, spesielt på versene, hvor vokalist Marius har blitt løftet betydelig lenger frem. Likevel, har den egentlig blitt bedre? Det er fint med variasjon, og alle de fine nye detaljene gjør kanskje noe med låta. Formen har også blitt bedre, siden det har blitt mer dynamisk. Samtidig savner jeg hvordan trommene låt så store, klangfulle og episke i originalen. Jeg får ikke lenger assosiasjonen til en samurai som løper rundt og hamrer på taikotrommer før de skal i krig mot en eller annen krigsherre. Produksjonen har fjernet noe av den varmen, gleden og entusiasmen som var på originalen. Men samtidig er det absolutt ikke ille – det er jo fortsatt Team Me vi hører på, og glede og varme er jo der enda. Kanskje det bare er jeg som har hørt litt for mye på dem.
Smakebit: Me and The Mountain
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Men nå har jeg altså hele fire fine nye låter å høre i hjel, som kan være både dansbare, skjøre, storslotte og alt i mellom. Andresporet “Come Down” er jo så latterlig fengende, med sin elektro-aktige pop. Den låter kanskje litt for mye som det produsent Tom McFall har gjort før, blant annet Bloc Party, men det gjør ikke noe, for Team Me skinner lett igjennom det tjukke laget med produksjon. Like fengende er også tredjesporet “Dear Sister”, som ender i en episk slutt hvor piano, gitar, trommer og kor smelter sammen.
Den skjøre og fine sistelåta er mye mer stille enn resten av plata, men den blir aldri døll. Den blir veldig kraftig og gåsehudfremkallende, spesielt på den fine pianoslutten hvor trommisen får slått seg litt løs på gulvtammen, som virkelig begynner å bli bandets varemerke.
Det er likevel kanskje tredjesporet (“Dear Sister”) som er min favoritt. Det er også der jeg finner det jeg kanskje liker best med Team Me – de store refrengene som river i deg, og gjør at du vil rope og synge ut, høyt og jævlig. Egentlig minner den meg mye om Sigur Ros, både med Marius sin alveaktige sang, gulvtamspillet og strykerne. Det blir likevel noe annet når den går i fortissimo på det fantastiske refrenget hvor alle roper ut. Det er også på denne låta hvor EP-ens store høydepunktet er, i bridgen hvor det bygges oppover i en stor crescendo, før det kulminerer i en stor fermate hvor vokalene ligger der alene, og alt deretter kommer inn igjen på et nytt refreng hvor alt låter så stort og flott som det går an, noe resten av EP-en også gjør.