Dan Bejar kom tidligere i år ut med sitt andre album som er utgitt under artistnavnet Destroyer, Kaputt, et album som bærer preg av en sammenheng, og en gjennomtenkthet av de sjeldne.
Kaputt leker seg med 80-tallsfeelingen, til det kronologisk nok beveger seg over i en Twin Peaks-inspirert sound, for så å ta fatt på tverrfløyten og den gode, nyere elektronikaen allerede i åpningen på “Chinatown”. Og det hele skal fortsette plata ut. Kaputt har til og med en flørt med jazzen. Denne voldsomme sjangervariasjonen gjør at plata får et spesielt interessant preg. Oppå det hele får man Bejars stemme, også med hjelp av Kara Walker. Låta “Suicide demo for Kara Walker” er også kanskje en av de nydeligste låtene på hele plata, og en god representant for platas mange ulike momenter og sjangere som nevnt.
Kaputt har allerede blitt en av høstens favoritter, til tross for at den kom ut rett over nyttår. Platen er akkurat melankolsk nok for pledd og høstløv, akkurat 80-talls nok for at det unngår å dra deg med under løvhaugene, og akkurat særegen nok til at den skiller seg ut. Kaputt er noe av det virkelig gode musikkåret 2011 har å by på og følelsen av å ikke helt kunne plassere albumet under noen sjanger, er bare en gjenspeiling av min gjentagende gjennomlytting av albumet, hvor jeg får ulike assosiasjoner hver gang; alt fra fransk riviera tiår tilbake i tid eller roadtrip i USA, til høstløv i Bergen. Kanskje er denne ubestemmeligheten et tegn på mitt ønske om å oppleve verden med Kaputt på øret, men også et tegn på dens særegenhet i kombinasjon med dens universalitet; den kan høres på stranden, i regnet og i snøstorm.
Til alle som ikke var i Middelalderparken 10. august og ble ført gjennom en liten verden av elektronika, tverrfløyte og vidunderlig indiepop: riv dere i håret akkurat som meg og kryss alle fingre for at Destroyer snart er tilbake i Norge.