Vakkert, stygt, tilbakeskuende og nyskapende fra en overarbeidet musiker.
Steven Wilson er en særdeles travel mann. Hans hverdag inneholder blant annet å lede det etter hvert småpopulære progressive bandet Porcupine Tree, spille poplåter med den israelske superstjernen Aviv Geffen i Blackfield, drømme seg vekk i ambient-duoen No-Man, skape mystiske drone-lydbilder i Bass Communion, produsere svenske Opeth og re-mastre hele King Crimson-katalogen – for å nevne noe. Innimellom alt dette tar han seg også tid til et soloprosjekt. Grace for Drowning er hans andre soloalbum etter det psykedeliske, kaotiske, men tidvis svært gode debutalbumet Insurgentes (2008).
Wilson har på dette albumet nok en gang samarbeidet med den dyktige danske fotografen og filmskaperen Lasse Hoile, noe som i seg selv er en kvalitetssikring på det visuelle planet. Albumet er delt i to; Deform to Form a Star og Like Dust I Have Cleared from My Eye, som også er titlene på to glitrende, vakre låter. Dette fungerer bra, for med over 80 minutter med musikk ville det vært en tålmodighetstest å høre på hele albumet i strekk. Når det er sagt, minner de to delene svært mye om hverandre, og gir inntrykk av ett helhetlig album snarere enn to separate deler.
Med Grace for Drowning utforsker Wilson nye stier. Den massive støyen fra det forrige albumet er ikke helt borte, og dukker blant annet opp på den svært kontrastfylte ”Track One” (som er tredje spor på andre del av albumet). Men her har det kompakte bråket i stor grad måttet vike for en på mange måter ny side av Wilsons varierte musikkverden – mørk, progressiv jazz. Dette viser seg spesielt på albumets lengste låter, “Sectarian”, “Remainder the Black Dog” og “Raider II”. Her er det snakk om en tung variant av jazz, med lange soloer og instrumentale partier akkompagnert av et mørkt, dommedag-aktig bakteppe. Her svømmer Wilson mot strømmen. Han lar musikerne få utfolde seg, og gjenintroduserer jazzen for den progressive musikken, noe som ikke har vært vanlig de siste to-tre tiårene. Dette påfunnet er et friskt pust inn i en sjanger som i stadig større grad har blitt dominert av klinisk perfeksjon. Samtidig blander Wilson inn svært mørke og spenningsskapende elementer inn i jazzen, og resultatet er eget og unikt.
Denne kaotiske, noen ganger disharmoniske og småstygge progressive jazzen kontrasteres av vakre, harmoniske, velskrevne sanger, slik som begge åpningssporene (tittelsporet “Grace for Drowning” og “Belle De Jour”), “Deform to Form a Star”, ”Like Dust I Have Cleared from My Eye” og “Postcard”. Sistnevnte er den desidert minst eksperimentelle låten på albumet, og den eneste med potensiell mainstream-appell. Denne siden av albumet er lettest tilgjengelig, og er også etter min mening den beste. Steven Wilson er en eksepsjonelt dyktig låtskriver, og selv om de eksperimentelle innslagene i Wilsons arbeider gjør at hvert album får en helt spesiell identitet, er det så godt som alltid de sterke sangene som står ut som det beste ved ethvert album han utgir. De karakteristiske akkordprogresjonene og den nostalgiske stemningen mange Porcupine Tree-fans kanskje savnet på Insurgentes slår her ut i full blomst.
Det er noen få spor som ikke passer inn i de to ovennevnte kategoriene. En låt som skiller seg klart ut fra resten er “Index”. Dette er en bemerkelsesverdig forstyrrende, ekkel og sterk tekst, akkompagnert av mystisk, styggvakker musikk, og sangen røsker opp i følelser som ikke mange musikkstykker rører ved i dag; “Index” er skjønnhet og avsky i en pulserende blanding. Den må høres, og oppleves best sammen med Lasse Hoiles musikkvideo. Han har for øvrig også laget video til allerede nevnte “Track One” og “Remainder the Black Dog”.
Alt i alt er Grace for Drowning et fascinerende album, sterkere enn forgjengeren Insurgentes, fullt av gamle lyder og ideer i en nyskapende drakt. Selv om de tre lengste låtene kan være tidvis kaotiske og slitsomme, i særdeleshet 23 minutter lange “Raider II”, er de musikalsk svært interessante og fungerer som en oppkvikker i en musikkverden der trenden er å spille på det trygge. Resten av materialet på albumet holder topp klasse, og skaper en herlig og viktig motvekt til det eksperimentelle.