of Montreals frontfigur Kevin Barnes har tydeligvis fortsatt mye på hjertet om sex, og om de dystreste såvel som de vakreste sidene av kjærligheten. Denne gangen serverer han budskapet i et lydbilde som har beveget seg fjernere enn noen gang fra den skranglete indierocken som gjorde bandet kjent. Tidlig i karrieren skrev Barnes barnlig naive og uskyldige betraktninger om verden, i et tydelig Beatles-inspirert lo-fi-lydbilde, og blandet aldri privatliv inn i tekstene. På de første albumene (på sent 90-tall) var de uskyldige tekstene fortalt fra synspunktene til fiktive karakterer, som en ‘Happy Yellow Bumblebee’ eller ‘Divorced Gentleman’. Alt endret seg da han møtte sin store kjærlighet, norske Nina Grøttland fra The Ethnobabes: på Satanic Panic in the Attic (2004) og The Sunlandic Twins (2005) ble personlige historier om kjærlighetsforholdet brettet ut, i et stadig mer elektronisk lydbilde. På Hissing Fauna, Are You the Destroyer? (2006), som av fans og kritikere gjerne regnes som bandets mesterverk, utleverte han i tekstene sitt livs mørkeste kapittel, komplett med selvmordstanker og en ekteskapskrise som nesten førte til skilsmisse.
I samme album introduserte han også sitt alter-ego, den seksuelt utagerende Georgie Fruit, som vi fikk møte igjen i Skeletal Lamping (2007), der vi til funky synth-musikk ble servert setninger som “I want to know what it’s like to be inside you”, “I wanna make you cum two hundred times a day” og “he fucked your sister in an elevator (…) and let your brother suck him”. False Priest fortsetter i samme bane, og holder seg stort sett innenfor temaene begjær og kjærlighet. Funk-inspirasjonen dras denne gangen ett hakk lenger, og bandets sound er nå en slags disco- og r&b-indiepop som musikalsk ligger nærmere artister som Prince enn Beatles. Med på laget har de denne gangen to kvinnelige vokalister: den eksperimentelle soul-sangeren Janelle Monáe, samt Solange Knowles – søsteren til Beyoncé. Disse sterke kvinnestemmene gir r&b-sounden et løft, og samspiller herlig med den falsettosyngende Barnes i duetter.
Albumets kanskje eneste tradisjonelle indierock-sang: ‘Coquet Coquette’:
Et av albumets høydepunkter er tresporsperlen ‘Sex Karma’ / ‘Girl Named Hello’ / ‘Famine Affair’, der vi i løpet av få minutter blir presenteret for dramatisk forskjellige faser av et kjærlighetsforhold. ‘Sex Karma’ tar for seg nyforelskelsens eufori og gjensidige seksuelle fascinasjon – “you look like a playground to me” synger Knowles og Barnes til hverandre. I ‘Famine Affair’ beskrives derimot et fullstendig skakkjørt forhold, der all tiltrekning er fullstendig svunnet hen: “I don’t love you anymore, go away”. Albumet er fullstappet av herlige tekster, og personlig synes jeg andresporet ‘Our Riotous Defects’ byr på den morsomste. Barnes beskriver en “crazy girl” – og til tross for at han støttet hennes “stupid little blog” og “wore colored contacts to match your dresses”, svarer den lumpne kjæresten med å kjefte, drepe hans akvariefisk og det som verre er. Men samme hvor sprø tekstene måtte være, får vi alt servert i et lett tilgjengelig og fengende popformat – de tre-fire minutter lange sangene reser hyperaktivt av gårde med pumpende bass og avhengighetsdannende melodier. Jon Brions dyktige produksjon, og innspillingsprosessen i legendariske Ocean Way Recording Studio, har også helt klart ført til en mer radiovennlig sound enn hos tidligere album, som Barnes selv produserte og spilte inn hjemme.
På sistesporet ‘You Do Mutilate?’ er bandet dog plutselig strukturelt sett tilbake til Skeletal Lamping – den krevende syv minutter lange sangen hopper schizofrent fra den ene idéen eller melodien til den neste. Tematisk er den dog, i sin dysterhet, nærmere Hissing Fauna: etter et album med lite alvor, fyrer Barnes her til slutt av bitende kritikk mot religiøs fundamentalisme. Sangen er sterk kost, om noe kryptisk til tider – nøyaktiv hva “Now I see your face selling Chinese urine” skal være et bilde på, lurer jeg virkelig på om ordsmeden Barnes selv har noen klar idé om. Likevel, det er bare å bøye seg i støvet for of Montreal, atter en gang. False Priest er en musikalsk jungel fullpakket med ville idéer (diktopplesning på nynorsk i én sang, partikkelfysikk-filosofering i en annen!), og akkurat som på albumcoveret kan det iblant være forvirrende mye som skjer på en gang, men for den som gidder å fordype seg i of Montreals verden er det definitivt mye å hente!